
20 Ildsjelen - magasin med fokus på åndelige tema
Av Per Henrik Gullfoss
Å bevege seg gjennom det
jordiske univers er som å gå
på stram balansert line mellom
lys og mørke. Mellom det indre
og det ytre. I løpet av et år er
det nøyaktig like mye lys som
mørke, uansett hvor du er på
kloden. Det er denne stramme
linen som kalles den gyldne
middelvei.
Har du tenkt på hvor forunderlig
det er ordnet.
Hvor forunderlig
det er at Solen
og Månen er
akkurat like store
sett fra jorden.
Tror du det ville vært annerledes å
leve på en planet med tre soler og
re måner, i varierte størrelser? En
ting er i hvert fall sikkert. Arbeidet
som astrolog hadde vært fantastisk
spennende og utfordrende.
Men tenk hvor fantastisk,
at Solen, som er varmekilde og
livgiver til jorden og hennes frukter,
sett fra jorden er akkurat like stor
som Månen. Månen som styrer
tidevannet slik at det som vokste
frem i havet beveget seg opp på land.
Solen som skaper den ytre rytme
gjennom årstider og skifte mellom
natt og dag. Månen som skaper den
indre rytme med sin påvirkning på
våre følelser gjennom vesken og
vannet i våre kropper.
Vi lever på en planet, hvor
dag og natt, vinter og sommer, lys
og mørke er perfekt balansert mot
hverandre. Dette viser seg gjennom
at Solen og
Månen ser like
store ut. Her
på jorden er de
med andre ord
like viktige. Og
kanskje universet
hvisker oss i
øret, at vi er her
nettopp for å lære
å forstå forholdet
mellom Solen og
Månen, mellom
indre og ytre
rytme. Å nne
riktig balanse og
blanding mellom
lys og mørke,
mellom å gi ut og
ta i mot.
La oss
kalle den
guddommelige
og absolutte
kraft bak alt for
X. Gud er jo på
mange måter
den ukjente,
uberegnelige og
ufattelige X-faktor som ligger bak
alle tings fremtreden.
I begynnelsen fantes bare X,
og X ønsket å oppleve seg selv. Så
det X gjorde var å onanere. Ja, det
må jo kalles noe slikt, når man er så
sprekkfull av seg selv og sin egen
kreative energi og lyst… og det ikke
er noen man kan dele med akkurat
for øyeblikket. Da blir man jo nødt til
å tilfredsstille seg selv med plaisire
solitaire… som det heter på et mer
amorøst språk en det som er hugget
med norske steiner. Hvis det kan
snakkes om en slags første handling,
i et univers som er altomfattende,
selvbærende og tidløst,
så er det denne
handlingen hvor X
stimulerer seg selv
til bristepunktet, for
så å eksplodere i ”the
big bang.” Kanskje det er en ide som
kan hjelpe det norske folk til å bli
kvitt skyld og samfølelse forbundet
med selvstimulering. Å tenke seg at
enhver handling av denne karakter
er en rituell gjentagelse av det som
skjedde når X skapte det fysiske
univers…
Å bevege seg gjennom det
jordiske univers er som å gå på stram
balansert line mellom lys og mørke.
Mellom det indre og det ytre. I løpet
av et år er det nøyaktig like mye lys
som mørke, uansett hvor du er på
kloden. Det er denne stramme linen
som kalles den gyldne middelvei.
Det synlige og det usynlige har like
mye tilmålt tid. Den indre og den ytre
verden skal være i perfekt balanse.
Iblant spør man jo seg selv… hva
gjør jeg på akkurat denne planeten?
Hvorfor inkarnerer jeg her gang
etter gang? Det skal her opplyses
at artikkelforfatteren hører med
til de som er faste gjengangere på
planeten. Han er med andre ord det
som kalles en gammel sjel… det sies
iblant med høytidelig mine at man
er en gammel sjel, og derfor er så
klok og smart og har hele sulamitten
av åndelige fortjenestemedaljer.
Sannheten er jo at gamle sjeler på
jorden blir gamle her, fordi at de
Balanse er ikke en kjedsommelig eksistens, men
å kunne romme lysets og mørkets fulle potensial.